Jeg elsker morgenen. Lukten av kaffe og lyden av stillhet. Følelsen av at tiden, om bare for en liten stund står helt stille. Roen man får som får det til å føles ut som om uansett hva dagen bringer så går det bra. Nå skal jeg ikke skryte på meg å være noe A-menneske som spretter opp kl 6 hver morgen. For det gjør jeg absolutt ikke. Noe som gjør følelsen enda bedre når jeg først gjør det.
Men denne uken har vært annerledes.
Jeg slår opp øynene, og i det sekundet jeg våkner kjenner jeg det. Roen. Følelsen du får når det er sommer og ferie. Ingen oppgaver som skal skrives eller jobb som skal rekkes. Følelsen av at du har all verdens tid. Men like fort som den kommer, forsvinner den igjen. Som et hardt slag i magen. Som knyter seg og ikke vil slippe taket. Alt som hjelper er å snu seg å sove igjen. Og følelsen er borte.
Jeg elsket Melbourne. Språket. Byen. Menneskene. Opplevelsene. Livet jeg hadde der. Da jeg flyttet til Norge igjen ble Australia lengre og lengre borte. Og følelsen av hjemme ble erstattet med et minne om hva som var. Et minne som ble pakket godt inn og lagt bort. Helt til jeg flyttet ned igjen.
De fleste har en yndlingsfilm fra de var små. Den ene filmen der du kunne alle replikkene utenatt. Den ene filmen du kunne se om og om igjen, og aldri bli lei. Men uten å helt vite det så slutter du å se den. Og den blir et minne. Helt til du mange år senere finner den og ser den igjen. Men det er ikke det samme.Melbourne er ikke det samme. Å gå på flyet på Gardermoen er noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Jeg måtte bruke alt jeg har av krefter på å ikke snu. Folk sier hele tiden at jeg er så tøff. Men egentlig så er jeg skikkelig feig. Eneste som stoppet meg fra å gå på flyet var at jeg ikke turte å la være. Alt i meg stritter i mot. Men folk forventer at jeg skal komme hjem med Master. Fordi jeg er tøff. Fordi jeg er flink. Fordi dette er fremtiden. Det er det jeg vil. Det er jo det jeg har sagt. Og på et tidspunkt så var det også det.
