Jeg elsker morgenen. Lukten av kaffe og lyden av stillhet. Følelsen av at tiden, om bare for en liten stund står helt stille. Roen man får som får det til å føles ut som om uansett hva dagen bringer så går det bra. Nå skal jeg ikke skryte på meg å være noe A-menneske som spretter opp kl 6 hver morgen. For det gjør jeg absolutt ikke. Noe som gjør følelsen enda bedre når jeg først gjør det.
Men denne uken har vært annerledes.
Jeg slår opp øynene, og i det sekundet jeg våkner kjenner jeg det. Roen. Følelsen du får når det er sommer og ferie. Ingen oppgaver som skal skrives eller jobb som skal rekkes. Følelsen av at du har all verdens tid. Men like fort som den kommer, forsvinner den igjen. Som et hardt slag i magen. Som knyter seg og ikke vil slippe taket. Alt som hjelper er å snu seg å sove igjen. Og følelsen er borte.
Jeg elsket Melbourne. Språket. Byen. Menneskene. Opplevelsene. Livet jeg hadde der. Da jeg flyttet til Norge igjen ble Australia lengre og lengre borte. Og følelsen av hjemme ble erstattet med et minne om hva som var. Et minne som ble pakket godt inn og lagt bort. Helt til jeg flyttet ned igjen.
De fleste har en yndlingsfilm fra de var små. Den ene filmen der du kunne alle replikkene utenatt. Den ene filmen du kunne se om og om igjen, og aldri bli lei. Men uten å helt vite det så slutter du å se den. Og den blir et minne. Helt til du mange år senere finner den og ser den igjen. Men det er ikke det samme.Melbourne er ikke det samme. Å gå på flyet på Gardermoen er noe av det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Jeg måtte bruke alt jeg har av krefter på å ikke snu. Folk sier hele tiden at jeg er så tøff. Men egentlig så er jeg skikkelig feig. Eneste som stoppet meg fra å gå på flyet var at jeg ikke turte å la være. Alt i meg stritter i mot. Men folk forventer at jeg skal komme hjem med Master. Fordi jeg er tøff. Fordi jeg er flink. Fordi dette er fremtiden. Det er det jeg vil. Det er jo det jeg har sagt. Og på et tidspunkt så var det også det.
Ta litt tid og tenk på hva du vil, lytt til kropp og sinn, Det er ikke alltid like lett og være tøff, men feig er du aldeles ikke! Sender deg gode tanker og ønsker deg alt godt <3 Er lett for og bli nostalgisk, og jeg savner tilbake til barndommen, da det ikke var mye som skulle til før en var i ekstase (fanging av gresshopper, tegne med kullstifter, utforske Kattedalen) noen ting kommer for og bli, og andre må en bare akseptere at ikke kan finnes mer, slik som du sa om filmene. Men uansett kan vi gjøre det beste ut av det, og ha det fantastisk kjekt uansett :)
SvarSlettTenk på hvor du kan se deg selv i fremtiden, og gå utifra det :) Stor klem x
Det er så lett å bli opphengt i det som var, istedet for det som er. Er vel ikke nødvendigvis det at det som er egentlig er så ille, man bare ser det ikke alltid.
SlettFor meg så er det å studere utenlands like mye opplevelse som skole. Det er synd å dra til et sted som Australia og komme tilbake igjen uten å ha sett noe annet enn skolens fire vegger. Innimellom så føles det ut som jeg har dratt til en helt annen verden. Når tidsforskjellen blir så stor så blir man så isolert fra resten av omverden.
Kanskje jeg rett og slett har blitt for gammel og etablert. Begynner jo å dra på åra nå!
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett