Jeg har nå gått på skolen i fire uker. Men innimellom så føles det som fire mnd. Neste uke er det intra trimester break, og jeg er allerede halvveis i semesteret. Jeg vet ikke helt om jeg skal le eller gråte. Halvveis i semesteret betyr at jeg snart er ferdig. Men det betyr også at det er veldig kort tid på å gjøre ekstremt mye.
Jeg har valgt å ikke si noe før, fordi det er ingenting som har vært sikkert. Å ta en master er krevende. Å ta den borte fra alt og alle du kjenner er enda mer krevende. Jeg startet semesteret som alltid. Feil i fag og krangling for å få ting sånn som de egentlig skulle ha vært fra begynnelsen av. Det tar så mye tid, og ikke minst energi. Og igjen så ligger man etter. Men det er utrolig hva man egentlig klarer hvis man bare går inn for det. Det har ikke alltid vært like lett, men jeg har alltid klart å hente meg inn igjen. Bortsett fra denne gangen. Ikke fordi det har vært så mye mer denne gangen, men rett og slett fordi jeg ikke har brydd meg. Det lille jeg hadde av energi ble brukt opp første uka. Og jeg mistet helt interessen i skole.
Jeg har alltid hatt et elsk/hat forhold til skolen. Deakin er en ekstremt bra skole. Med et flertall av fantastiske forelesere. De er tilgjengelige nesten hele døgnet og gir mer enn villig ut telefon nummeret sitt for at vi skal kunne kontakte de fortest mulig. De er ikke bare motiverende, men de er alltid ute etter at studentene skal gjøre sitt beste og legger opp i all grad de kan etter hver student for at alle skal komme i mål.
Så kommer slutten av semesteret og alt du har lært blir satt på prøve. Oppgave etter oppgave skal leveres med bare dagers mellomrom. Noen ganger også bare timer. Og man har lyst til å bare gi opp. Det er så mye lettere.
Jeg har aldri gitt opp noe i hele mitt liv. Jeg har alltid sagt til meg selv at hvis jeg starter, så skal jeg fullføre. Deakin har ikke vært et unntak. Jeg visste det kom til å bli tøft. Men det var aldri en mulighet å ikke fullføre.
Jeg har nå tatt et valg. Etter å ha vært på uttalige møter og pratet med hele administrasjonen på skolen, fikk jeg i dag beskjed. Skolen gir meg tillatelse til å fullføre som off campus student. Med den forutsetning at jeg opprettholder karakterene mine og leverer inn og får godkjent et research proposal. Det vil si, ekstra arbeid i tillegg til alle oppgavene nå, men jeg kan dra hjem.
Jeg har ventet på denne beskjeden i flere uker nå. Allikevel så er det noe i meg som holder tilbake. På den ene siden gleder jeg meg mer enn noe annet til å flytte hjem igjen. På den andre siden er det en del av meg som føler at jeg gav opp. Og kanskje skulle prøvd litt hardere.
